Espen Barth Eide
Aktivitet
19 spørsmål · 12 saker som saksordfører · 5493 registrerte stemmer
Saksordfører for
- Endringer i energiloven (konsesjon for utenlandsforbindelser)
- Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trygve Slagsvold Vedum, Liv Signe Navarsete, Sigbjørn Gjelsvik og Ole André Myhrvold om at Norge må trekke seg ut av EUs energibyrå (ACER)
- Representantforslag fra stortingsrepresentantene Seher Aydar og Sigbjørn Gjelsvik om stans i videre tilpasning til EUs energibyrå ACER
- Redegjørelse av olje- og energiministeren om Equinor ASAs virksomhet i USA og statens eieroppfølging
- Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Bård Hoksrud og Gisle Meininger Saudland om å avslå søknad fra NorthConnect om anleggskonsesjon, utenlandskonsesjon og unntak fra EØS-regelverk for å bygge strømkabel mellom Norge og Storbritannia
- Representantforslag fra stortingsrepresentantene Marit Arnstad, Sandra Borch, Ole André Myhrvold og Sigbjørn Gjelsvik om å avvise bygging av utenlandskabler som vil bidra til høyere strømpris, og å fjerne NorthConnect fra EUs PCI-liste
- Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om å stanse krafteksportkabelen NorthConnect
- Representantforslag fra stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken, Audun Lysbakken, Arne Nævra og Kari Elisabeth Kaski om internasjonal avtale om reduksjon av oljeproduksjon
- Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsakter som inngår i felles oppfyllelse med EU av utslippsmålet for 2030
- Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som inngår i den tredje energimarkedspakken
Nyeste spørsmål
- Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren. For få timer siden kom EU fram til enighet om en ny og vidtgående europeisk klimalov. Vår egen verdensdel står nå helt i front i en global energiomlegging fra fossile til fornybare kilder. Utviklingen går stadig fortere, og den skaper svært store muligheter for norsk industri, men bare hvis vi tar inn over oss dybden og hastigheten i dette skiftet. Det er bred enighet om at havvindindustrien kan bli en av framtidsnæringene for Norge. Blant de mange mulighetene som nå byr seg, er det få som i den grad kan skje i direkte forlengelse av vår svært avanserte olje- og gassnæring. Dette kan gi store bidrag både til utslippskutt og til grønne arbeidsplasser. Men slikt skjer ikke av seg selv. Bekymringen brer seg nå kysten rundt for at det går altfor langsomt, at rammevilkårene mangler, at en tydelig, helhetlig plan for strategisk utbygging av havvind lar vente på seg. Kapital finnes der ute, fagfolk er klare, men markedet klarer seg ikke alene. De vil ha tydelige satsinger fra politisk hold, gode rammevilkår og raskere konsesjonsprosesser. Potensialet er stort, men konkurransen er hard, og dette er i ferd med å glippe. Skal norsk industri ta gode posisjoner i dette raskt voksende markedet, trenger vi et hjemmemarked. Hva har statsråden tenkt å gjøre for å snu dette inntrykket? Vil hun bruke aktive og kraftfulle grep for å unngå at det blir en tapt mulighet for Norge og norsk industri?
- Mitt spørsmål går til klima- og miljøministeren. Vi har i tidligere samtaler her i salen diskutert EUs nye klassifiseringssystem for grønne investeringer, den såkalte taksonomien. Dette er et meget viktig tiltak med hensyn til Europas grønne giv, for den veileder da all den private kapitalen som nå ønsker å søke mot mer grønne havner, grønne investeringer, og gir sånn sett et standardisert bilde av hva som egentlig er grønt. På den måten erstatter man mange hjemmesnekrede løsninger på det samme. Det er en veldig positiv utvikling. Jeg vet fra før at statsråden og jeg er enige om at dette er en interessant og viktig del av det EU driver med. Men så viste det seg at på noen områder treffer dette Norge på en litt underlig måte, ikke minst i spørsmålet om norsk vannkraft. Det er altså slik at man i første utgave av denne taksonomien, eller dette klassifiseringssystemet, ikke så på vannkraft som langsiktig, økologisk og grønt i det hele tatt, på grunn av de store naturinngrepene. I første utkast ble dette beskrevet som «transitional». Det er blitt noe forbedret, bl.a. etter innspill fra norsk vannkraftbransje, som gjør at man ikke lenger har dette begrepet «transitional», men det er likevel sånn at taksonomien i liten grad legger til rette for investeringer i ny vannkraft, fordi man altså assosierer den med de naturinngrepene som allerede har skjedd. Her framstår det som norsk kompetanse og norsk erfaring – som er ganske unik, fordi vi er det store vannkraftlandet Norge – ikke har vært tilstrekkelig til stede når dette har blitt utviklet i EU. Jeg vil spørre statsråden om i hvilken grad Norge har vært involvert i å påvirke taksonomien på dette feltet, og om han deler min bekymring for at dette har kommet litt uheldig ut med hensyn til framtidige norske vannkraftinvesteringer.
- Klimagassutslippene fra norske fritidsbåter er større enn både fiskeflåten og landets ferger til sammen. Når vil statsråden følge opp sin uttalelse fra 2019 og legge fram tiltak for å fremme et teknologiskifte for at fritidsbåtene kan fase ut fossile drivstoff og ta i bruk lav- og nullutslippløsninger?
- Vil Regjeringen bidra til at Norge kan ta en internasjonal lederrolle innen produksjon av blå hydrogen, gjennom i nær framtid å foreta investeringsbeslutning om fullskala karbonfangst og lagring med to fangstprosjekter (Klemetsrud og Breivik) i tillegg til ferdigstillelse av lagringsanlegget Northern Lignts?
- Har statsråden vært kjent med situasjonen knyttet til Equinor sine investeringer i USA, og hvilke konsekvenser har det hatt for styringsdialogen som har pågått mellom staten og konsernledelsen i Equinor rundt disse forholdene?
- Hvordan vurderer statsministeren ideen om å tilby FN at Norge og Oslo overtar COP25, og hvilke vurderinger ble gjort da byrådslederen i Norges hovedstad inviterte regjeringen til samarbeid om tanken?
- Mitt spørsmål går også til klima- og miljøministeren. 2019 framstår som et år som blir svært viktig i internasjonalt klimaarbeid. Det er en økende erkjennelse av at vi lever i en klimakrisetid. Vi har streikende skoleungdommer verden rundt. Vi har fått 1,5-gradersrapporten, som viser den store forskjellen på 1,5 og 2 grader, og som viser kanskje særlig hvor viktig det er å handle nå. Vi har også ny innsikt i utfordringene knyttet til biodiversitet og artsmangfold. Alt dette vet jeg at også statsråden – i likhet med meg og mange andre her – er veldig opptatt av og bekymret for. Det vi må ta innover oss, er at valg vi tar akkurat nå, kommer til å kaste skygger over all framtid. Derfor er våre politiske valg i disse dager så viktige. I desember har vi COP25 i Chile. Før det har FNs generalsekretær, António Guterres, innkalt til det som er nærmest et krisemøte om klima i New York i forbindelse med FNs generalforsamling. Han går langt i nærmest å trygle land om å komme med sterke nasjonale mål. Jeg anerkjenner med glede at man i Granavolden-plattformen sier at man vil arbeide for å løfte EUs samlede klimamål til 55 pst., og støtter det. Men vi legger merke til at en rekke EU-land går lenger enn dette. Sverige: 63 pst., Storbritannia sier allerede nå 57 pst., Tyskland: 55 pst., osv. Spania, Portugal – en rekke EU-land har nå tatt en enda sterkere rolle og sier at det er viktig å løfte plattformen, men at man kan gå lenger. Vil statsråden ta initiativ til at Norge allerede i september melder inn sterkere nasjonale mål, som går utover det EU på det tidspunktet ville ha blitt enig om, eller vil vi vente på at vi får med oss Polen og alle andre og først deretter stille krav som går utover dem vi hadde nå, altså utad og offisielt? Jeg snakker ikke nå om regjeringsplattformen, men innmeldt til det internasjonale samfunnet.
- Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren og dreier seg om havvind. I regjeringens egen perspektivmelding slår de fast at olje- og gassnæringen vil utgjøre en mindre del av norsk økonomi fra slutten av 2020-tallet, at etterspørselen fra oljen til andre sektorer vil avta, og at Norge etter hvert vil bli et mer vestlig land med flere næringer uten grunnrente. Vi har bygd opp en omfattende leverandørindustri, og vi har verdensledende kompetanse både på energi og hav. Hvordan tar vi da grep som gjør at det vi har bygd opp kan bidra også i omstillingen til fornybarsamfunnet? På dette spørsmålet er det selvfølgelig mange svar, og et av de svarene heter flytende havvind. Det kan bidra til vår egen og Europas energiomlegging. Det krever nettopp den type kompetanse vi allerede har innenfor plattformer, antikorrosjonskunnskap, kabelteknologi, posisjonering, driftssystemer, sikkerhetskultur. Det gir muligheter for verdiskaping i bransjer som må forvente fallende etterspørsel ettersom oljens relative andel går ned. Dessuten ser vi at i flytende havvind kan bety færre konflikter enn man har på land. Vi har hatt mange ferske eksempler på konfliktnivået ved bygging av vindkraft på land. Vindkraft i kystnære strøk, altså bunnfast, kan også være i konfrontasjon med fiske og oppdrett. I denne situasjonen valgte statsråd Freiberg under sitt besøk på Arkona-anlegget i Nord-Tyskland i påsken å si at det ikke vil være lønnsomt med havvind i Norge. Jeg vil derfor spørre statsråden om ikke statsråden ser det store potensialet som ligger i at man nå satser på en utbygging av flytende havvind? Har han og regjeringen tenkt å ta noen grep for å få til dette? Og er det ikke slik at dette nettopp kan være noe av svaret på hva Norge skal leve av i det lange løp?
- I 2011 fremmet regjeringen Stoltenberg II meldingen: En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten. Den styrte regjeringen etter frem til 2013, og den har Erna Solberg styrt etter siden. Arbeiderpartiet har flere ganger etterlyst en ny melding om næringen, men det virker som regjeringen er fornøyd med vår politikk fra 2011. Er ikke statsråden enig i at vi må utvikle politikken i tråd med den tiden vi lever i, for å ivareta vår viktigste næring, og vil han fremme en melding om petroleumsnæringen til Stortinget?
- Hvordan forstår statsråden begrepet «snarest» og når kan vi forvente at regjeringen oppfyller Stortingets vedtak og kommer tilbake med en sak om endringer i energiloven slik at staten ved Statnett vil bli eier og drifter av utenlandskabler?