Jonas Gahr Støre
Aktivitet
53 spørsmål · 2 saker som saksordfører · 5876 registrerte stemmer
Saksordfører for
- Endringer i midlertidig lov om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv. (koronaloven)
- Midlertidig lov om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv. (koronaloven)
Nyeste spørsmål
- Det er mange som har stått på ekstra gjennom dette spesielle året vi har bak oss, og jeg vil i dag trekke fram dem som jobber tettest på barna og ungdommene våre. Hver dag går lærere, barnehagelærere og andre ansatte i skoler, barnehager og barnevern på jobb for å gi barna våre mest mulig trygghet i en utrygg tid, og de gjør en fantastisk jobb. Mange av dem er slitne. De har en krevende håndtering av smittevernregler, mange ekstraoppgaver og beskjeder om endringer som kommer fra en dag til en annen – på toppen av en yrkeshverdag som allerede var hektisk, og hvor mange følte seg utilstrekkelige. En av dem som ga seg som lærer i vinter, Elin, fortalte til TV 2 at det var tre grunner til at hun ga opp et yrke hun egentlig mente var drømmeyrket. For det første: Hun orket ikke lenger den enorme arbeidsmengden og det å være alene i klasserommet. For det andre følte hun seg ikke lenger trygg på jobb, fordi hun var uvaksinert og hver dag ble eksponert for mulig smitte, og hun følte seg for det tredje som en brikke i et system som var mer opptatt av å nå alle målene enn å ha fokus på læring og lek. I januar kom en undersøkelse som viste at over halvparten av lærerne har søkt eller vurderer å søke jobb utenfor skolen. I tillegg til dette søker altfor få seg inn på lærerutdanningen. I fjor var det nedgang – stor nedgang – i opptaket for både grunnskolelærer og lektor, og for neste år vil over 500 færre søkere bli lærere sammenlignet med i fjor. På tampen av disse åtte årene styrer Høyre mot en dramatisk lærermangel. Hvordan kan statsministeren stå og se på dette, og hvilke tiltak har hun tenkt å sette inn for å motvirke denne alvorlige situasjonen?
- Jeg har akkurat besøkt Etterstad videregående skole, og det var et fint bygg, men et tomt bygg og et uttrykk for nedstengning og en ganske deprimerende status for en lukket hovedstad i mange, mange uker. For en uke siden annonserte statsministeren planen for åpning, og hun la da vekt på tre viktige kriterier for å komme fram mot et mer normalt samfunn: Sårbarheten vi har hatt i denne tiden, har jo vært knyttet til importsmitten. Den var viktig for første bølge, annen bølge og tredje bølge. Det har vist at vi ikke har hatt god nok kontroll. Målet er jo ikke å stenge Norge, men å ha kontroll med tilgangen til Norge. Konsekvensen av at vi nå ikke får AstraZeneca-vaksinen og ikke får Johnson & Johnson-vaksinen som planlagt, er at dette ene av tre viktige kriterier for å åpne blir svekket. Da står vi jo igjen med tematikken sterke tiltak, strenge smitteverntiltak, eller også behov for å se på vaksinestrategien med nye øyne. De vaksinene vi har, bør de fordeles på andre måter? Det er kommet stemmer om det når det gjelder utsatte grupper i arbeidslivet, lærere, de som er i frontlinjen – en annen vektlegging med hensyn til hvor det er stor smittefare. Det er én uke etter en plan hvor statsministeren sa at man hadde fire faser. Den første fasen ble innledet i går, slik vi forstår det – da skulle det normalt gå tre uker til neste fase. Spørsmålet er da, etter én uke og det vi nå vet om vaksinene, det vi vet om sårbarheten for smitte: Har statsministeren en plan B med hensyn til det hun lanserte i forrige uke – for vaksinefordeling, for behovet for å styrke og trappe opp intensivkapasiteten i sykehusene som kan håndtere det, eventuelt strengere tiltak for å regulere smitten?
- I går ble det vedtatt nasjonale tiltak for nedstenging i Norge. Gjenåpningen, som skulle annonseres i slutten av mars, er utsatt til april, og det er forståelig. R-tallet er for høyt, det kommer lokale utbrudd, og vi har ennå et stykke å gå for å bekjempe smitten. Situasjonen er svært alvorlig for mange mennesker, for næringsliv, for bedrifter som går over ende, og ikke minst for dem som blir permittert, som mister jobben, og for dem som nok en uke og nok en måned må sitte inne, med de psykiske konsekvensene av det. Mange er slitne nå. Derfor må vi skjerpe innsatsen for å få kontroll med smitten, og det er naturlig å stille statsministeren spørsmål rundt det. Fire hovedgrupper med spørsmål trenger vi å få klarhet i. Det er knyttet til vaksiner, kontroll ved grensen, test- og analysekapasiteten vår og intensivkapasiteten i sykehusene. Importsmitten først: Lenge har regjeringen sagt at vi er strengest i Europa, og spørsmål fra opposisjonen om obligatorisk testing og kontroll er nærmest avvist som relevante. Så får vi historier fra Gardermoen – hovedflyplassen – der folk kommer hjem. Mange tester seg ikke, og mange tar en hurtigtest og drar videre før de får resultatet. Vi har historien om personen som kom til Vestby kommune med Brasil-viruset påvist, men ikke ble holdt igjen på flyplassen. Vi hørte Amalie Aune si til TV 2 at da hun landet, var det bare fem som tok test, alle andre dro gjennom taxfree og ut i samfunnet. NRK avdekket at i første uke i mars var det fire av ti som ikke tok test, og mange av dem som tok test og skulle ta test nr. 2, gjorde det ikke. Spørsmålet til statsministeren er: Har vi kontroll? Er hun tilfreds med måten testen ved grensen gjennomføres på?
- Hvilken dialog har staten som eier hatt med Hydro om strategisk vekst innen forretningsområdene resirkulering, fornybar energi og batterier, og spørsmål om tilførsel av ny kapital som alternativ til salget av valseverkene, og hvordan har staten som eier stilt krav til videreføring av arbeidsplasser, pensjonsrettigheter og andre sosiale ordninger for de ansatte ved valseverkene etter salget?
- Er statsministeren bekymret for at Hydros internasjonale posisjon vil bli svekket ved et eventuelt salg av selskapets valseverk og at dette vil gå utover norske industriarbeidsplasser?
- Vi nærmer oss ett år etter at koronaepidemien virkelig traff Norge og berørte oss alle. Vi har hatt nedstengning, vi har hatt tiltak, vi har hatt møte med dette i alle deler av samfunnet. Alle er berørt. Men vi er ulikt berørt, og det har satt i fokus: Hvordan svarer et samfunn på en slik situasjon? De unge har opplevd nedstengning og stengte skoler. Studentene får en helt annen hverdag. De ensomme har opplevd mer ensomhet. De som er sårbare og har opplevd omsorgssvikt, har opplevd mer av det, og de som var sårbare før koronakrisen, er blitt mer sårbare under koronakrisen. Det har vært et forstørrelsesglass på urettferdigheter og sårbarheter i vårt samfunn. De som kanskje gjennomgående i hverdagen er rammet mest, er de som har mistet jobben. Arbeiderpartiet har hatt som sin ledetråd i arbeidet med politikk at ingen skal stå alene i møte med krisen. Vi har støttet mer rettferdige krisepakker til dem som blir permittert, og rettet opp på det, og vi har støttet at bedriftene får treffsikre pakker som hjelper dem gjennom krisen. I utarbeidelsen av disse pakkene – kompensasjonsordninger til bedriftene, oljepakke osv. – har vi lagt vekt på at det ikke skal tas utbytter, gjennomføres oppsigelser eller tas ut høye lederlønninger i de bedriftene som mottar det. Det har med rettferdighet å gjøre, det har med anstendighet å gjøre når fellesskapet stiller opp i et spleiselag. De forslagene er blitt avvist. De aller fleste bedriftene har fulgt disse reglene, fordi de er i en krisesituasjon, og fordi de opptrer på en måte som er i tråd med anstendighet og rettferdighet. Det ødelegger for alle at noen bryter disse reglene – tar store utbytter, tar ut lederlønninger, bryter med et anstendighetsprinsipp. Nå skal Stortinget vedta en ny pakke. Vil statsministeren denne gang legge til rette for at det stilles slike krav, slik at også de som mottar støtte, bidrar i spleiselaget?
- Hva vil regjeringen gjøre for å sikre at Varanger kraft AS får beholde sin konsesjon for Raggovidda vindkraftpark i Berlevåg kommune, som forutsatt i begrunnelsen for utvidelsen av nettkapasiteten til Øst-Finnmark, slik at man kan sikre økt forsyningssikkerhet og tilgang på kraft til forbruksutviklingen i Øst-Finnmark i henhold til forutsetningene for Statnetts nettutbygging?
- Vi erfarer i dag den høyeste ledigheten Norge har hatt på flere tiår. Vi er i ferd med å passere 200 000 helt eller delvis ledige. Det kan handle om 500 per dag som nå stiller seg i denne køen. Det som er særlig urovekkende, er at de som dominerer, ut fra disse tallene, er unge under 30 år – om lag 50 000, hver fjerde. I Troms og Finnmark, vår nordlige landsdel, handler det om hver tredje. Uroen som da bør oppta oss, er at vi kan stå foran faren for en tapt koronagenerasjon. De som organiserer studentene, snakker om at det kan ta flere år for dem som nå blir nyutdannet, å komme inn i arbeidsmarkedet, komme inn i det regulære livet, finansiere sitt eget liv videre. Vi må altså løfte blikket og se hva vi kan gjøre på den andre siden av koronakrisen, som vi håper vi kommer ut av. Vi må handle nå, treffe tiltak for at folk ikke blir stående utenfor permanent. Regjeringen har etter min mening vært bakpå med sine tiltak. Stortinget har rettet opp på en rekke områder, ved å være mer treffsikkert, mer rettferdig. Tiltakene skal vare så lenge krisen varer. I går foreslo vi at det skulle komme tiltak for lønnstilskudd. Statsministeren sier at hun er usikker på grunn av tekniske ting og sidevirkninger. Det er for lite handlekraft. Nå er antall ledige doblet på ett år, fra 100 000 til 200 000, men studerer man tiltakene Nav har for mennesker under 30 år, de unge, er de omtrent de samme på slutten av 2020 som de var på slutten av 2019. Statsministeren brukte ikke ordet «dugnad», hun brukte ordet «krafttak». Hvorfor er det ikke et krafttak nå for å sikre at de unge kan komme ut av ledighetskøen, komme inn i arbeid? Hvorfor så passiv?
- Mitt spørsmål går til finansministeren. Over hele landet frykter nå arbeidsfolk, servitører, resepsjonister, treningsinstruktører, kokker og andre som jobber i små og store foretak, for at det kan komme en ny ledighetsbølge. De står i den ledighetsbølgen. Den største utfordringen Norge står overfor i dag, er en voksende sosial og økonomisk krise for dem som mister jobben, som er ledige og helt permitterte. Dette var en uventet situasjon da smitten traff. Vi måtte improvisere. Det kom på plass ordninger for kompensasjon. Det var en ordning man ikke hadde prøvd før, så man måtte følge hvordan den så virket. Fra 1. september ble ordningen avsluttet, uten at det lå en ny plan for hva som kunne komme om det kom en ny nedstenging. På oversiktene fra Folkehelseinstituttet i april var det tegnet ganske tydelig at det kunne komme en ny smittebølge på høsten, og den kom også. Bedrifter har måttet vente på støtte, og finansministeren har gjentatt at regjeringen vil komme med økonomiske tiltak som treffer, når det trengs, men gjør det ikke. I dag går bedrifter over ende, også fordi det er lokale smitteverntiltak i kommuner som er særlig utsatte, hvor dette treffer hardt. For mange bedrifter er det nå et spørsmål om å vente til januar. De får ikke støtte fra en skatteetat som er fratatt ansvaret, det skal overføres til Brønnøysundregistrene. Det som tok tre uker i vår å få på plass, har vi altså brukt en hel høst på ikke å ha klart når den neste bølgen kom. Jeg lurer derfor på: Når det ble klart at skatteetaten ikke kunne ha denne rollen, ikke ha dette ansvaret ved en eventuell ny kompensasjon, når begynte regjeringen arbeidet med å få på plass en ny ordning som kunne være treffsikker om og når det kom en ny krise? Den kom også.
- I går kom tall på den økende ledigheten i Norge. Nav-direktøren kunne melde om at det kom én ny arbeidssøker i minuttet til Nav de siste dagene. Det kommer som følge av covid-19-smittesituasjonen og tiltakene som er vedtatt politisk for å stenge ned. Målet her er å beskytte sårbare og syke mennesker, men konsekvensen er at flere hundre tusen kvinner og menn permitteres, eller mister jobben. At det tok tid å iverksette tiltak i mars, kan vi forstå. At vi nå er på etterskudd, når den andre smittebølgen kommer, er vanskeligere å forstå, og det er kritikkverdig. De permitterte og ledige er blant de sårbare vi nå må stille opp for. De siste dagene har jeg snakket med mange som har mistet jobbene sine, ikke bare én gang, men to ganger. De kan ha blitt permittert i mars, fått igjen jobben i august og så blitt permittert igjen nå i høst, og vet ikke hvordan framtiden blir. Det er ofte hjerteskjærende historier om folk som får livet sitt satt på vent, stor usikkerhet i familieøkonomien og knapt noen muligheter i arbeidsmarkedet. Og i bunnen ligger at de eller bedriftene de jobber i, ikke har gjort en dårlig jobb, men de er altså pålagt å stenge ned gjennom politiske vedtak. Denne pandemien rammer skjevt og usosialt, og en del av dugnaden må være å stille opp for dem. I 2014 fjernet regjeringspartiene og Fremskrittspartiet retten til å opptjene feriepenger mens man gikk på dagpenger. Nå ser vi for alvor konsekvensene av det. Over en kvart million kvinner og menn opplever at de mister store deler av feriepengene sine neste sommer fordi de ikke har opparbeidet seg disse rettighetene mens de har gått på dagpenger. Arbeiderpartiet mener at det nå må være vanlige arbeidsfolks tur – ikke nye lettelser for dem på toppen. Vi vil gjeninnføre ferietillegg for dagpenger og gi folk kompensasjon for at de ikke får opparbeidet seg rett til feriepenger, slik de ville gjort dersom politiske myndigheter ikke hadde stengt ned. For en vanlig arbeidstaker kan det handle om mellom 10 000 og 20 000 kr, slik at de har råd til husleia og en ferie for barna. Mitt spørsmål er: Ser ikke statsministeren at i denne ekstraordinære krisen vil slike feriepenger være et treffsikkert virkemiddel for å kompensere for noe for dem som tjener minst, og som har tatt en stor belastning i møte med denne pandemien?